Virveltanke

Kjempemessig! Akkurat idet jeg hadde funnet frem glasskåla og tømt et kilo med smågodter nedi og gjort meg klar for fredagens tv-avslapping. Ja, hva er det da jeg ser?

Snøstorm. På alle kanaler.

Jeg zappet igjennom alle tjue.

Siden forsøkte jeg å sjekke med de andre tvene i huset, men ja, snøstorm der også. Hvor kommer all denne snøføyken fra? Midt i denne varmen?

Jepp. Jeg har sjekket at kabelen fortsatt er plugget i. Den sitter som støpt. Betyr dette at den digitale dingsen nå er det eneste som kan få tilbake de levende bildene igjen?

Bilde: Wikipedia

Vel. Flukten er frivillig. Og jeg vet ikke om jeg skal se på mine fem år på høyskole og universitet som bortkastet, eller som en aldri så liten dannelsesreise. Les hele ‘Flukt: Fra det offentlige og inn i næringslivet’

Hun skjønte ikke hvorfor han aldri bar med seg søppelposene. Hvorfor han ikke kunne vaske nå som det var hans tur. Hvorfor han hadde tven så høyt.

Så en kveld spurte hun ham. Når det skulle bli rent igjen. Det var tre uker siden det var hans tur. Om han i det minste kunne dempet litt, slik at hun fikk fortsette å jobbe, rette stilene. Les hele ‘Eks-studenter’

Noen ganger lurer jeg på hvilke funksjon alle disse ulike foreningene egentlig har. Det finnes foreninger i alle varianter. Det eneste du trenger for å melde deg inn i en, er å holde deg oppdatert på symptomer på Internett, i tillegg til en fagkyndig som kan sette diagnosen for deg. Les hele ‘Ja til diagnoser!’

For første gang våget jeg meg ut med fjorårets julegave. Jeg er derfor ikke å anse som noen rutinert fotograf, men turen var i alle fall fin. I tillegg fant jeg ut at man blir mye flinkere til å legge merke til omgivelsene, med kamera i hånden. ‘Se alle bildene’

Det ligger så mye mer enn skiftende temperaturer i en årstid. Hver og en av dem er gjennomfylt av sterke konnotasjoner, og det forventes at vi skal være deres speil.

Akkurat nå, mens jeg skribler på «Årstid», har jeg solen midt i øynene. Jeg har dratt opp persiennene, for solens skyld, og lar sollyset strømme fritt inn i rommet. Hadde jeg handlet motsatt, stengt solen ute, ville jeg stridt mot alle forventninger. Nå skal jeg sitte her å kjenne på det ultimate velbehag. Les hele ‘Årstid’

I dag har jeg vært på intervju.

Det var dobbelt så mange til stede som det jeg har vært borte i før. Hele to mennesker var i tre kvarter opptatt av å gjøre seg en analyse av hvem jeg var. Les hele ‘Hvem jeg er?’

Det var gjennom hovedoppslaget på NRK tekst-tv at jeg ble gjort oppmerksom på den tragiske nyheten. Flystyrt. Over 80 trolig døde.

Bare ordet flystyrt, vekker bilder i meg. Disse bildene er så levende, at hver gang jeg hører ordet, får jeg frysninger. Jeg ser med ett fly som rister kraftig. Jeg nærmest hører kapteinens nødmelding. Jeg ser skrekkslagne uttrykk, mennesker som roper høyt.

Hender som foldes.

Selvsagt ventet jeg på NRKs nyhetssending. Men først fikk jeg se en innzoomet Bhatti og hans nye kofte med norsk flagg. Så fikk jeg se hans advokat. Og slik fortsatte rikskanalen å sende verdens «siste hendelser» ut i Norges stuer.

Etter å ha ventet i drøye ti minutter, kom innslaget om flystyrten. Presisering: kartet over Kongo med en liten montasjeflekk som skulle illustrere de døde, blinket over skjermen. Syv sekunder senere var kartet klippet bort, og innslaget over. Jeg satt tilbake med et grovtegnet kart på netthinnen.

80 menneskeliv. Var det for få tapte liv? Burde det vært over 200? Var det feile passasjerer? Styrtet flyet over feil område?

Jeg begynte å lete i nettaviser. Og kom til at det var både feil fly og feil plass. På samme måte som de fem husene som flyet sønderknuste. I Aftenpostens ordknappe kronikk, er deres siste halve del en beretning om den generelt dårlige flysikkerheten i Kongo. Dette har hendt før. Disse 80 menneskeliv fremstilles som del av en reprise.

Ikke lenger aktuelt.

Derfor fikk jeg ikke høre hva som skjedde med disse menneskene. Derfor nøyde NRK seg med kartet over Kongo.

Ifølge en australsk studie er vi en gjeng lykkelige skapninger. I alle fall om du er en blogger. For bloggere er visstnok lykkeligere enn de uten eget domene med kommentarfelt.

Undersøkelsen baserte seg på to grupper, der den ene gruppen hadde egen blogg, den andre ikke. Og det viste seg at bloggerne følte seg mer tilfreds når det kom til menneskelige relasjoner, også i den frakoblede verden.

Vel. Jeg kjenner etter. Spoler tilbake i tid og visualiser min egen lykkeskala, like før jeg publiserte premiereinnlegget: Har Virveltanke satt fart på denne målestokken?

Neimen om jeg vet. Men studien beretter i alle fall følgende om min tidligere sinnstilstand:

They had higher levels of depression, anxiety and stress, were more likely to use self-blame and venting to cope and also less satisfied with the number of friends they had.

Med andre ord et mørkt kapittel som nå heldigvis lar seg omtale i preteritum.

Og i tillegg til de nye virtuelle «bekjentskap», har jeg jo, når jeg tenker meg riktig godt om, blitt kjent med nye mennesker – også offline – etter at bloggen ble opprettet.

Jeg har lenge lurt på denne plutselige strømmen av nye vennskap. Og nå skjønner vi også bakgrunnen for den sterke lykkerusen som preger hele bloggverden.

Tor ba om en spesialdesignet t-skjorte. Ettersom jeg sjelden rekker posten, kommer den her i stedet.

Postfrekvensen har avtatt. Og dette er jo selvsagt noe jeg verken må, eller behøver, å unnskylde overfor noen, ei heller overfor meg selv. Men det finnes en årsak bak stillheten. Les hele ‘Ambivalent’